Pia og Oda skyver unna en gardin av hengende vintergrønn. Fingrene deres stryker mot to glødende steiner gjemt i mosen. Luften smaker av ozon og gammel regn.
Skoggulvet blir kaldt. De hviskende bladene faller stille. En tykk, blekaktig mørke strømmer fra røttene som blækk. Pia griper fast i Odas hånd.
De klatrer opp i en snudd eik. De holder steinene høyt som lanterner for å pierce den spredende skyggen. Plutselig klipper et blink av iriserende blått gjennom mørket.
En flyvende enhjørning lander mykt på den laveste grenen. Hornet avgir en mild ringelyd. Skapningen napper i steinene med nesen, og de resonnerer med en harmonisk hum.
Mørket lunges fremover, omslutter trestammen og stiller vinden. Pia stuper steinene mot enhjørningen. Den kombinerte magien bryter ut i en blendende bølge av farger.
Sollyn filtreres tilbake gjennom kronen. Varmen varmer dug-klærte blader og bringer fuglesangen tilbake til livet. Pia hviler pannen mot enhjørningens varme, fløyelsaktige manke.
De tre står sammen i den stille, lykkelige clearingen. Bindet av en ny og varig vennskap. Mørket er borte, bare lyset igjen.
Vinden hvisker hemmeligheter blant trærne igjen. Enhjørningen vipper med ørene, klar for neste eventyr. Pia smiler, vet at de aldri vil være alene igjen.